PERIANNATH

I venten på Jotunheimen

2009-07-11T18:00:00.004+01:00

Henrik Ibsen skrev i 1864 diktet "Paa Vidderne" som regnes for å ha brukt ordet friluftsliv skriftlig for første gang. Her omtaler Ibsen livet på den øde seterstue som Friluftsliv for mine Tanker (ref. Wikipedia). Diktet er svært langt og omhandler mødre, stuen i dalen, kjæresten og den mystiske "skytten", så jeg gjengir de strofene jeg liker best mens jeg gleder meg til å se fjellet igjen...

"Drømme, drømme, - hvorfor drømme?
Tro mig, dagens dåd er bedre!
Bedre livets støp at tømme,
end en blund blandt fældte fædre!"

"Over vidden flyger renen;
efter den i vind og væde! -
Bedre det, end bryde stenen
op af fattig jord dernede!"

Men jeg hører klokken ringe
op fra kirken udpå tangen!
"Lad det ringe, lad det klinge,
bedre klang har fossesangen!" -

...

Dagens dåd har intet mærke,
slig som den dernede drives;
*her blev mine tanker stærke,
kun på vidden kan jeg trives

....

Nu er jeg stålsat, jeg følger det bud,
der byder i højden at vandre!
Mit lavlandsliv har jeg levet ud;
heroppe på vidden er frihed og Gud,
dernede famler de andre.

Vogon poetry

2007-08-23T11:41:00.002+01:00

Egentlig synes jeg ikke Vogon poetry er så verst, men jeg falt kanskje i dårlig-poesi-gryten som barn... Siden det plutselig ble sommer dagen etter at jeg var ferdig med ferien kan det uansett ikke bli mye verre.

Det mest kjente Vogon-diktet er jo dessuten strålende tolket av Arthur Dent:

Oh freddled gruntbuggly,
Thy micturations are to me
As plurdled gabbleblotchits
On a lurgid bee.
Groop, I implore thee, my foonting turlingdromes
And hooptiously drangle me
With crinkly bindlewurdles,
Or I will rend thee in the gobberwarts with my blurglecruncheon,
See if I don't!

Men vår dikterhøvding Prostetnic Vogon Jeltz har også et fint dikt om ironi:

Oh blobit of dribble
Oozing from the upturned corner of my mouth
You look to me,
Like you should be,
The thing that dropeth from the cloud
A tiny bit of thee is stuck upon my lip
A little more is stuck up my nose
Some has adhered to my hip
My eyes are open and glassy
My snot is thick and green
And from my ears,
Something obscene appears,
And I think it might be me

Singing in the rain

2007-07-11T09:11:00.000+01:00

Hva skal man ellers gjøre i disse tider?

Singin' in the rain

Just singin' in the rain.

What a glorious feelin'.

I'm happy again.

I'm laughin' at clouds

So dark up above.

The sun's in my heart

And I'm ready for love.

Let the stormy clouds chase

Everyone from the place.

Come on with the rain.

I've a smile on my face.

I'll walk down the lane

With a happy refrain,

And singin', just singin' in the rain.

HESTENE STÅR I REGNET

2007-06-24T14:01:00.000+01:00

Etter en regnfull St. hansfeiring kom jeg til å tenke på dette diktet av Astrid Hjertenæs Andersen som passer så godt, og som gir meg en gjennomgripende sommerstemning og som rommer både lengselen etter det ville og etter roen.

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Som følge av regnet

2007-06-01T10:17:00.000+01:00

Andrew Vicari: Harlequins and the Dream of Jacob's Ladder, 1964. Fra http://www.bwwsociety.org/gallery/andrewvicari.htm

(og der er det jammen en liten Herbert også...)

tenkte jeg (av en eller annen grunn) på dette utdraget fra "Ash Wednesday" av T.S Eliot som jeg alltid har satt stor pris på. Jeg liker rytmen, ordene i seg selv og bildene de skaper. Til tross for det religiøse grunnmotivet synes jeg diktet formidler en kontemplativ, nydelig stemning som jeg kan ta til meg uavhengig av livssyn. Jeg fikk av en annen ivrig diktleser vite at det finnes en norsk gjendiktning ved Paal Brekke som faktisk ikke er så verst: Vaklende mellom vinning og tap / i denne korte overgang der drømmene møtes / denne drømmegjennombrutte skumring mellom fødsel og død"...

Although I do not hope to turn again
Although I do not hope
Although I do not hope to turn

Wavering between the profit and the loss
In this brief transit where the dreams cross
The dreamcrossed twilight between birth and dying
(Bless me father) though I do not wish to wish these things
From the wide window towards the granite shore
The white sails still fly seaward, seaward flying
Unbroken wings

And the lost heart stiffens and rejoices
In the lost lilac and the lost sea voices
And the weak spirit quickens to rebel
For the bent golden-rod and the lost sea smell
Quickens to recover

The cry of quail and the whirling plover
And the blind eye creates
The empty forms between the ivory gates
And smell renews the salt savour of the sandy earth

This is the time of tension between dying and birth
The place of solitude where three dreams cross
Between blue rocks
But when the voices shaken from the yew-tree drift away
Let the other yew be shaken and reply.

Blessed sister, holy mother, spirit of the fountain,
spirit of the garden,
Suffer us not to mock ourselves with falsehood
Teach us to care and not to care
Teach us to sit still
Even among these rocks,
Our peace in His will
And even among these rocks
Sister, mother
And spirit of the river, spirit of the sea,
Suffer me not to be separated

And let my cry come unto Thee.

Insomnia

2007-05-17T02:27:00.000+01:00

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til for din tro
og dine tankers flakkende ild.

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er til!
Ikke sov!!

Natten er til for den som våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å glede seg over
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Det å sitte oppe om natten og ikke få sove beskrives ofte som noe negativt - man ligger og vrir seg, dynget ned av tunge grublerier som stjeler søvnen. Personlig har jeg allltid vært glad i å sitte oppe om natten og André Bjerke gir her en fantastisk beskrivelse av nattevåkingens fine sider. Selv om jeg i øyeblikket er oppe på grunn av en plagsom laryngitt med tørrhoste, har jeg likevel en følelse av fred, ro og overblikk og en stjernehimmel å se ut på.

Du var vinden

2007-05-16T09:02:00.000+01:00

Eg er ein båt utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind.

Olav H. Hauge

Nesten Haiku dette.

Absurd Obstfelder

2007-05-04T08:25:00.000+01:00

Benson Seto "Bird Juggler"

Imidlertid liker jeg ikke bare gammelmodige/vemodige/høystemte dikt. Jeg har alltid vært fan av Arild Nyquist og hans absurde "morsomtalvorlige" måte å skrive på. Som ungdom elsket jeg diktet "Jeg ser" av Obstfelder, og kjente meg selvfølgelig veldig igjen... Denne parafrasen på "Jeg ser" setter jeg kanskje like stor pris på, og hver gang jeg leser det oppdager jeg nye fantastiske bilder som får meg til å humre for meg selv, selv på en grå dag.

FLUKT

Jeg ser på de gråkledde damer.
Jeg ser på de hvitkledde herrer.
Jeg ser på de lekende barn.
Jeg ser på de bremsende biler.
Jeg ser på de ryggende busser.
Jeg ser på de skjelvende sykler.
Jeg ser og ser.
Jeg ser på de smilende bandyspillere.
Jeg ser på de gråtende trafikkonstabler.
Jeg ser på de dansende skipsmeklere.
Jeg ser på de frimerkeklistrende kioskdamer.
Jeg ser på de klatrende sykepleiersker.
Jeg ser på de spurtende skomakerenker.
Jeg ser og ser.
Jeg ser på de gumlende hester.
Jeg ser på de slafsende fluer.
Jeg ser på de slurpende kameleoner.
Jeg ser på de skøyeraktige risker.
Jeg ser på de listige bananer.
Jeg ser på de fornærmede fluesopp.
Jeg ser og ser.
Jeg ser på de blingsende gjedder.
Jeg ser på de skulkende generaler.
Jeg ser på de nesevise konger.
Jeg ser på de forlatte brødristere.
Jeg ser på de sørgende stikkontakter.
Jeg ser på de driblende røykdykkere.
Jeg ser på de eplekakespisende oldefedre.
Jeg ser på de rødgrøtslurpende oldemødre.
Jeg ser på de potethyppende tippoldefedre.
Jeg ser og ser.
Jeg er visst kommet på en klode...
Her er så mange elefanter...

(Fra "Feriehuset September, 1975)

Dagens dikt

2007-04-25T10:44:00.000+01:00

Jeg er såpass gammeldags at jeg er veldig glad i dikt. Gjerne litt "gammelmodige" med en vemodig stemning. Jeg vil etter hvert prøve å få samlet mine favorittdikt her og finne passende illustrasjoner til. Dette diktet av Olaf Bull har nettopp en slik vemodig stemning i seg og jeg liker bildet av vinglasset som står mellom vår verden og den "veldige æterhimmel" som alltid finnes rundt oss, og som vi kanskje velger å ikke forholde oss til.

Men i dette diktet er det nettopp dette veldige rundt oss som er levende, og vår verden som er gold og stum. Og slik virker det jo unektelig hvis man sitter ute i mørket en stjerneklar kveld... Kanskje man skal vifte med et håndkle? (Den siste er for dem som har lest Hitch Hikers Guide, bortsett fra at det innebærer betydelig dårligere poesi...).

VED ET GLAS VIN EN VAARNAT

Sjæl, bøi tilside dit gardin;

natten er kold og fin,

og selve maanen skjænker sig i din vin!

Mellem din vin og himlens rum

staar verden gold og stum

en draabe nektar og himlen er livets sum!

Men stjernerne ligger som ø efter ø

i æterhimmelens sø -

og venner, derfor skulle vi alle dø!

Enhjørningen

2007-04-24T18:53:00.000+01:00

Jeg vil starte bloggen med å gjengi diktet "Enhjørningen". Både fordi jeg liker diktet og fordi jeg liker enhjørninger og André Bjerke...

Enhjørningen (Rainer Maria Rilke, gjendiktet v/André Bjerke)

Den er det dyr som aldri har vært til.
De visste ikke dét, men deres sinn
har elsket denne holdning, disse trinn,
dens hals, dens blikk av stillhet og av ild.

Vel var den ikke. Men den ble holdt så kjær
at den ble dyret selv. Et rom ble skapt,
og i den uutfylte klarhet der
løftet den hodet lett og trengte knapt

å være. Ingen næret den med korn,
men kun med muligheten: at den var.
Og dét gav dyret kraft. Så stor ble denne

at den skjøt ut av seg et pannehorn.
Slik kom den til en jomfru, hvit og klar,
og var i speil av sølv og var i henne.

Jeg har alltid hatt stor sans for André Bjerkes roman "Enhjørningen". Fortellingen om hvordan de fire bridgekameratene, så nær som den positivistiske psykiateren (*kremt*), på hver sin måte har blitt "stanget av enhjørningens horn", det vil si opplevd noe uforklarlig. Jeg er særlig glad i historien om Myrth og alvedukken Puck. Psykiater Kahrs har rollen som djevelens advokat og plukker fra hverandre historiene i etterkant (men blir tilslutt stanget ørlittegrann selv...).

Det som tiltaler meg med historien er ikke bare de "overnaturlige" elementene, men det at noen har evnen til å være åpne for det som skjer rundt dem, om det nå er overnaturlig eller ikke, små ting som kan gi livet mening og magi. Man kan, for eksempel, forklare hva en stjerne er strengt vitenskapelig. Men opplevelsen av en stjerneklar himmel en mørk vinterkveld går utover enhver naturvitenskapelig erfaring og gir i hvert fall meg en dyp følelse av magi i tilværelsen.